Bilder av Prins

Hvil i fred Bol Prins.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal starte med å skrive.. Men et sted må jeg vel begynne.

Du var min første egne hest. Vi hadde våre oppturer og nedturer. Men vi ble gode venner. Vi gjorde det meste sammen, og jeg kjente deg så godt og stolte på deg. Tror du stolte på meg også. Husker vår første ridetur sammen, jeg var nervøs, det var du også. Men det gikk bra. Også møtte vi en skiløper, som du ble livredd, du løp nesten ut med meg. Da begynte jeg å tenke på om jeg hadde valgt riktig hest. Men etterhvert som tiden gikk, og alt falt mer og mer på plass, forsto jeg hvor godt bånd vi hadde. Hvis andre enn meg skulle ri deg, ble du stresset og viste tydelig ubehag.

Vi hadde våre krangler,spesiellt i begynnelsen. Du tullet og steilet og prøvde å skremme meg. En dag tok jeg igjen med deg, og da ble du snill som et lam. Jeg husker du prøvde deg hver gang vi skulle ut på tur, med å stoppe. Etterhvert ble turen bare kortere og kortere, og vi kom oss ikke lenger enn til postkasse stativet en gang. Du var så sta, men det var jeg også. Vi ble bedre og bedre sammen, og tilslutt kunne jeg ri deg i bare grima i full galopp på jordet. Vi var på langturer i skog og mark, hoppet hinder og koste oss som bare det. Du fikk deg en bestevenn, Tinna. Dere var så glade i hverandre, og jeg kunne tydelig se hvor sterkt bånd dere hadde. Tinna reiste dessverre til nye eiere, og du fikk en ny stallkompis, Sølva. Dere gikk ikke spesiellt godt sammen, og du begynte å kjede deg. Til tross for at vi rei på turer nesten hver dag. Du begynte med å gnage på treverk, og jeg ble helt fortvilet. Forsto ikke hva JEG gjorde feil. Veterinæren var hos oss for å se på deg, og du hadde ingen fysiske plager. Men jeg tror du tok adskillelsen med Tinna hardt. Jeg så det på deg. Du fikk massasje hver uke, det likte du. Du var stiv i kroppen din tiltross for din unge alder.

Etter en god stund måtte jeg sette deg bort på for.. Dette er vel noe av det jeg angrer mest på i hele livet mitt. Du hadde det ikke bra der, og ble ikke behandlet bra. Jeg hadde ikke mulighet til å ha deg selv pga livssituasjonen. Jeg så ingen annen løsning enn å låne deg bort. Du ble en helt annen hest etter dette oppholdet. Du var ikke deg selv lenger. Jeg kjente deg nesten ikke igjen. Jeg ble redd deg. Du tullet for mye med meg. Jeg prøvde å ri deg, men du bare tullet mer og mer. Tilslutt turte jeg ikke prøve mer.

Jeg og Roger flyttet til Jessheim og planen var egentlig at du skulle være hos mamma i 1 år sammen med Hnakki. Men slik ble det ikke. Jeg fant stallplass til deg her. Der ble det bare verre. Du ble tuktet bare mer og mer, og folk mente både det ene og det andre. Jeg kjente deg jeg. Og visste at du bare ble verre med maktbruk. Du kastet meg av. Jeg forstuet fingeren. Ble bare mer redd. Turte ikke ri i det hele tatt.. Så flyttet jeg deg til Årnes. Der skulle du stå på utegang sammen med andre hester. Du trivdes godt i starten, men så begynte du å kjede deg igjen. Spiste opp hele utegangsbua, og jeg ble enda mer fortvilet. Det var ikke moro å drive med hest lenger. Jeg besluttet å omplassere deg. Du fikk et godt hjem hos noen med mange hester. Jeg dro aldri å besøkte deg fordi jeg var så lei meg og hadde dårlig samvittighet. Jeg klarte ikke føle på hva som hadde skjedd.. Idag tidlig fikk jeg den skrekkelige beskjeden. Du hadde skadet deg på beite i sommer og måtte avlives. Jeg er fortsatt i sjokk. Men jeg kommer aldri til å glemme deg..

Hvil i fred gutten min.