Jeg er sliten nå. Sliten av å ikke strekke til økonomisk. Sliten av å måtte kjempe så hardt for å etablere seg ! Jeg og Roger har lenge tenkt på å kjøpe oss et eget sted. For det første betaler vi ekstremt mye i leie her vi bor nå, og for oss hadde det blitt mer lønnsomt å eie noe eget.Men det skal ikke være så lett. Her i huset er det jo Roger som har store deler av inntekten. Jeg har ca 10 000 i mnd. Noe som er helt ok, med tanke på at jeg går på rehabilitering for øyeblikket. Men pga dette, er det vanskelig for oss å få kjøpt noe. For min inntekt teller mye. Pluss at vi har studielån, som også gjør det vanskelig å få lån. Syns dette er så leit.. For Roger har trossalt jobbet hardt for utdannelsen sin, og det at han har tatt opp studielån er jo fordi han VIL jobbe, og han VIL ha en utdannelse. Virker som man blir straffet for det.. Det er nesten slik at det lønner seg å være trygdesnylter i dette landet. Jeg sier ikke at alle med trygd er snyltere, men utrolig mange utnytter systemet for alt det er verdt, og det skader de som faktisk behøver støtten! Jeg har også jobbet i mange år, men nå kan jeg ikke jobbe i butikk lenger. Det å få hjelp til å komme seg ut i jobb igjen, det er ikke lett. Man må være jernsterk hele tiden. Nav vet nesten ikke mer enn meg. Skolegang er noe jeg kunne tenkt meg, slik at jeg får studiekompetanse. Sånn at jeg kan studere, og slik at jeg kan få meg en jobb jeg KAN mestre 100 %. Jeg VIL ikke gå hjemme !!
Føler meg som en idiot som ikke har noe funksjon lenger. Det er fælt å ikke føle at man trengs til noe. Ubrukelighet.
Dette var et skikkelig syteinnlegg. Noen dager er verre enn andre, og da hjelper det skrive det ned. Jeg har det bra ellers, og setter virkelig pris på de tingene jeg har fra før.