Verden er stor, full av mennesker. Alle er ulike, med hver sin personlighet. Hvordan skal vi imøtekomme alle de forskjellige menneskenes behov ? Passer alle inn i et a4 format ? Helsevesenet i Norge har sine store svakheter. Spesielt i psykiatrien. Det er behov for oppussing, utbytting og nye impulser. Det bør fokuseres mindre på medisinering, og mer på det enkelte individ. Jeg sier ikke at medisiner bør utebli for alle, men jeg tror at det å starte på "lykkepillen" for mange, er en veldig enkel løsning på problemene. Selv om pillene kalles "lykkepiller", så er det ikke akkurat en "lykke" du får. De fleste får store bivirkninger, med bla forsterket angst, depresjoner og selvmordstanker. For ikke å snakke om de somatiske bivirkningene, som kvalme, utslett, vektoppgang/nedgang. De fleste vil også føle seg numne. Ut av stand til å føle, og ikke i kontakt med seg selv. Hvis ikke den første medisinen du prøver passer deg, får du prøve en ny. Sånn går karusellen. Øke dosene hvis liten effekt, hvis ingen effekt, bytt medisiner. Ond sirkel. Jeg har prøvd litt forskjellig jeg også. Lenge siden nå, men jeg vil si at medisiner, i stor grad, da spesielt antidepressiva og antipsykotika, er skumle greier. Legene sier også at antidepressiva IKKE er avhengighetsskapende. TULL! Jeg vet om mange som sliter ekstremt når de skal slutte på disse medikamentene.
Nok om medisin.
La oss ta for oss noe som jeg tror sterkt på. Jeg tror på aktivitet. Fysisk aktivitet, ut i naturen, oppleve ro uten forstyrrelser fra media, pc, og tv. Jeg tror det er viktig å bruke kroppen. Den er jo lagd for det. Problemet i dagens samfunn, er at ting skal være enkelt. Vi har enkle løsninger for alt. Men vi vil gjerne ha det enklere også. Dette syns jeg er en skummel utvikling.
Jeg tror at mange med psykiske lidelser, har godt av å bruke naturen. Men man må komme til det stadiet hvor man ønsker gjøre noe selv. Det er mange som har gitt opp.. Dessverre. Disse kan man egentlig ikke hjelpe. Eller jo, man kan støtte og være der. Men det er personen selv som til syvende og sist må gjøre noe med problemet. Ingen fortjener å slite psykisk. Jeg unner ingen det, ikke min verste fiende heller. Men samtidig er jeg også glad for at psykisk sykdom ikke er så tabu-lagt lenger. Det er lov å prate om det. Det er jo supert ! Men jeg tror uansett vi har en lang vei å gå når det gjelder psykisk sykdom. Det er for lite kapasitet i systemet, for mange skjemaer og tull, og for lite medmenneskelighet.
God helg !
