Hva er løsningen?

Verden er stor, full av mennesker. Alle er ulike, med hver sin personlighet. Hvordan skal vi imøtekomme alle de forskjellige menneskenes behov ? Passer alle inn i et a4 format ? Helsevesenet i Norge har sine store svakheter. Spesielt i psykiatrien. Det er behov for oppussing, utbytting og nye impulser. Det bør fokuseres mindre på medisinering, og mer på det enkelte individ. Jeg sier ikke at medisiner bør utebli for alle, men jeg tror at det å starte på "lykkepillen" for mange, er en veldig enkel løsning på problemene. Selv om pillene kalles "lykkepiller", så er det ikke akkurat en "lykke" du får. De fleste får store bivirkninger, med bla forsterket angst, depresjoner og selvmordstanker. For ikke å snakke om de somatiske bivirkningene, som kvalme, utslett, vektoppgang/nedgang. De fleste vil også føle seg numne. Ut av stand til å føle, og ikke i kontakt med seg selv. Hvis ikke den første medisinen du prøver passer deg, får du prøve en ny. Sånn går karusellen. Øke dosene hvis liten effekt, hvis ingen effekt, bytt medisiner. Ond sirkel. Jeg har prøvd litt forskjellig jeg også. Lenge siden nå, men jeg vil si at medisiner, i stor grad, da spesielt antidepressiva og antipsykotika, er skumle greier. Legene sier også at antidepressiva IKKE er avhengighetsskapende. TULL! Jeg vet om mange som sliter ekstremt når de skal slutte på disse medikamentene.

Nok om medisin.

La oss ta for oss noe som jeg tror sterkt på. Jeg tror på aktivitet. Fysisk aktivitet, ut i naturen, oppleve ro uten forstyrrelser fra media, pc, og tv. Jeg tror det er viktig å bruke kroppen. Den er jo lagd for det. Problemet i dagens samfunn, er at ting skal være enkelt. Vi har enkle løsninger for alt. Men vi vil gjerne ha det enklere også. Dette syns jeg er en skummel utvikling.

Jeg tror at mange med psykiske lidelser, har godt av å bruke naturen. Men man må komme til det stadiet hvor man ønsker gjøre noe selv. Det er mange som har gitt opp.. Dessverre. Disse kan man egentlig ikke hjelpe. Eller jo, man kan støtte og være der. Men det er personen selv som til syvende og sist må gjøre noe med problemet. Ingen fortjener å slite psykisk. Jeg unner ingen det, ikke min verste fiende heller. Men samtidig er jeg også glad for at psykisk sykdom ikke er så tabu-lagt lenger. Det er lov å prate om det. Det er jo supert ! Men jeg tror uansett vi har en lang vei å gå når det gjelder psykisk sykdom. Det er for lite kapasitet i systemet, for mange skjemaer og tull, og for lite medmenneskelighet.

God helg !

Personlig, om meg. Ja.

Dette er jo en åpen blogg. Jeg har vært temmelig inneslutta når det gjelder meg personlig, og inngående på denne bloggen. Det har sine grunner. Jeg er redd for å ikke svare opp til andres forventninger av meg. Hele tiden. Jeg er redd for å ikke være bra nok. Jeg er redd for å ikke bli likt ! Enkelt å greit. Da vet dere det. Derfor har bloggen blitt skrevet utelukkende overfladisk, kanskje det skal bli en slutt på det ?

Nå vet ikke jeg helt akkurat hvem som er inne her og leser bloggen min "ofte", men uansett, det er en åpen blogg så hvem som helst kan lese her. Jeg skal prøve å ikke la det tynge meg lenger. Kanskje Stine skal få være Stine, og ikke alt det andre vil ?

Jeg har slitt psykisk i mange år. Det vet mine "nærmeste" og gode venner. Det er egentlig ingenting jeg har prøvd å holde skjult heller. Men jeg har bare ikke villet fortelle så mange om det de siste årene. Det er vel for å prøve å "glemme", ikke kjenne på osv. Jeg hadde en ganske fæl episode for snart 3 år siden, som har vært med å preget meg mye. Jeg skadet meg selv, brutalt, hver dag, i flere måneder. Jeg ville egentlig bare dø, og mitt største ønske var å forsvinne. Heldigvis kan man vel si, så klarte jeg ikke ta mitt eget liv. Det kan jeg jo være glad for idag. Jeg har vært innom mye. Medisinering, terapi ( Det går jeg i i dag også), alternativ behandling(Akupunktur anbefales mot angst). Før trodde jeg at noen/noe kunne "redde" meg. En pille, eller kanskje noe annet ? At noen ville plukke meg opp, og "helbrede" meg. Det skjedde jo aldri.. Ingen piller fjerna all den smerten jeg hadde i meg. Ingen mennesker fjerna smerten jeg hadde inni meg. Jeg har alltid følt meg annerledes. Alltid følt meg "unormal", og har aldri følt at jeg har passet inn noe sted. Pga angsten og depresjonene opp igjennom, har kroppen min sagt ifra. Den er sliten, og jeg har ikke vært ute i jobb siden januar. Man føler seg ubrukelig i samfunnet når man ikke takler noe. Jeg har ofte vært utmattet, fysiske smerter som også har påvirket det psykiske. En stund ga jeg opp. Orket ikke mer. Det å hele tiden kjempe mot tanker og de store målene jeg hadde satt for meg selv, taklet jeg ikke lenger. Jeg har levd mye for andre, og for hva andre forventer seg av meg. Jeg skal prøve å forandre dette. Sakte men sikkert.

Jeg har gjort mange feil, som jeg angrer på. Men som jeg også vet, har ført meg til det stedet jeg er idag. Jeg er sterkere nå. Ja, jeg sliter til tider, men jeg føler en styrke jeg aldri har hatt før. Jeg har klart ting jeg aldri trodde jeg skulle klare. Det er en prosess. Hele livet er en prosess, hele tiden. Jeg vil prøve å bli et bedre menneske, ikke for andre, men for meg selv.

Jeg vil også rette en takk til min samboer Roger, som har vært der, og ER der, hele tiden. Jeg er så glad jeg har deg, og jeg elsker deg. Takk for at du er deg selv 100 %, og for at du ikke er redd for hva andre måtte tro.