Personlig, om meg. Ja.

Dette er jo en åpen blogg. Jeg har vært temmelig inneslutta når det gjelder meg personlig, og inngående på denne bloggen. Det har sine grunner. Jeg er redd for å ikke svare opp til andres forventninger av meg. Hele tiden. Jeg er redd for å ikke være bra nok. Jeg er redd for å ikke bli likt ! Enkelt å greit. Da vet dere det. Derfor har bloggen blitt skrevet utelukkende overfladisk, kanskje det skal bli en slutt på det ?

Nå vet ikke jeg helt akkurat hvem som er inne her og leser bloggen min "ofte", men uansett, det er en åpen blogg så hvem som helst kan lese her. Jeg skal prøve å ikke la det tynge meg lenger. Kanskje Stine skal få være Stine, og ikke alt det andre vil ?

Jeg har slitt psykisk i mange år. Det vet mine "nærmeste" og gode venner. Det er egentlig ingenting jeg har prøvd å holde skjult heller. Men jeg har bare ikke villet fortelle så mange om det de siste årene. Det er vel for å prøve å "glemme", ikke kjenne på osv. Jeg hadde en ganske fæl episode for snart 3 år siden, som har vært med å preget meg mye. Jeg skadet meg selv, brutalt, hver dag, i flere måneder. Jeg ville egentlig bare dø, og mitt største ønske var å forsvinne. Heldigvis kan man vel si, så klarte jeg ikke ta mitt eget liv. Det kan jeg jo være glad for idag. Jeg har vært innom mye. Medisinering, terapi ( Det går jeg i i dag også), alternativ behandling(Akupunktur anbefales mot angst). Før trodde jeg at noen/noe kunne "redde" meg. En pille, eller kanskje noe annet ? At noen ville plukke meg opp, og "helbrede" meg. Det skjedde jo aldri.. Ingen piller fjerna all den smerten jeg hadde i meg. Ingen mennesker fjerna smerten jeg hadde inni meg. Jeg har alltid følt meg annerledes. Alltid følt meg "unormal", og har aldri følt at jeg har passet inn noe sted. Pga angsten og depresjonene opp igjennom, har kroppen min sagt ifra. Den er sliten, og jeg har ikke vært ute i jobb siden januar. Man føler seg ubrukelig i samfunnet når man ikke takler noe. Jeg har ofte vært utmattet, fysiske smerter som også har påvirket det psykiske. En stund ga jeg opp. Orket ikke mer. Det å hele tiden kjempe mot tanker og de store målene jeg hadde satt for meg selv, taklet jeg ikke lenger. Jeg har levd mye for andre, og for hva andre forventer seg av meg. Jeg skal prøve å forandre dette. Sakte men sikkert.

Jeg har gjort mange feil, som jeg angrer på. Men som jeg også vet, har ført meg til det stedet jeg er idag. Jeg er sterkere nå. Ja, jeg sliter til tider, men jeg føler en styrke jeg aldri har hatt før. Jeg har klart ting jeg aldri trodde jeg skulle klare. Det er en prosess. Hele livet er en prosess, hele tiden. Jeg vil prøve å bli et bedre menneske, ikke for andre, men for meg selv.

Jeg vil også rette en takk til min samboer Roger, som har vært der, og ER der, hele tiden. Jeg er så glad jeg har deg, og jeg elsker deg. Takk for at du er deg selv 100 %, og for at du ikke er redd for hva andre måtte tro.